Ødeleggende selvbilde

I dag på trening var det helt sykt mye folk skal jeg si deg! Ja faktisk en hel skole klasse som satt klar på trappen i gangen og ventet på å få komme inn. Jeg la merke til dette på avstand i vinduet og trodde kanskje det var noen som ikke hadde nøkkel kort til å komme seg inn, så tidlig på morgenen.

For tide er jeg  ganske tilbaketrukket og har litt små angst for å gå forbi eller møte masse mennesker, etter jeg blei body shamet for noen mnd siden. Når jeg ikke trives med meg selv går det hardt ut over det sosiale liv. En ting er å vite det selv, at man kanskje er noen kilo tyngre enn tidligere.  Men en annen ting er når andre mennesker kommenterer det med drit og på en utrolig negativ måte. Det er jo ikke slik at man ikke er klar over sånne ting selv og selv for den beste går sånne kommentarer hardt utover eget selvbilde!

Jeg har vert klar over vekt økingen min allerede i mai folkens… Hvor jeg sto å gråt fordi jeg følte meg forferdelig og frustrert over at ingenting i klesskapet passet lengre. Jeg husker godt hvor lenge jeg prøvd å sjule den “nye” vekten for kjæresten også. Så han ikke skulle legge merke til de overflødige kiloene som hadde sneket seg på. Vi hadde nylig blitt sammen så jeg ville fortsatt imponere han, det vil jeg også den dag i dag. Jeg ville være fin for han og ønsket at han fortsatt skulle like meg. Men hvordan kunne han like meg når ikke engang jeg likte meg selv??!

16 mai gråt jeg mine modige tårer for da var det på tide å snakke høyt om emnet jeg lenge hadde prøvd å unngå! Jeg måtte svelge tårene og klumpen i halsen der jeg sto tårekvalt når ingen forsto hvorfor jeg ikke hadde klær å gå med, 17 mai. Jeg er ikke den som gråter og reagerer ofte med sinne eller  latter i stede. Her reagerte jeg med sinne og stengte meg inne på klasserommet så ingen skulle se hvor hardt dette egentlig hadde gått inn på meg.

17 mai kom og følelsene var fortsatt den samme. Jeg hadde egentlig ikke lyst til å dra men måtte jo det, for Isadoras skyld. Angsten, panikken av at alle skulle se på meg i det jeg gikk ut av bilen var enorm og ikke minst forferdelig! Jeg hadde mest lyst å gråte av meg sminken og dra hjem. Som både en offentlig person, “bygde kjendis”. Hvor utrolig mange mennesker følger deg, ser opp til deg, kritiserer deg, snur seg etter deg, prater om deg og veit hvem du er. Har presset og prestasjonen vert helt til halsen i noen situasjoner.

Hva mennesker som kommer med ekle og unødvendige kommentarer ikke tenker på er hvordan dette kan og ikke minst VIL påvirke den som blir utsatt. Her er det  mange som mener at vi influencers legger et sinnsykt kroppspress på andre, når sannheten egentlig er omvendt. Det er følgere og “hatere” som legger lista for kroppspress, da spesielt på oss som er i søkelys! Det setter oss offentlig personer i en utrolig uheldig posisjon hvor vi er sinnsykt utsatt. Noe som fører til at vi selv blir mye mer bevisst på det å ville være og se perfekt ut. Nettopp slik at vi ikke havner i situasjoner hvor andre kan pirke på oss. Men selv om vi hadde vert perfekt,  hadde de fortsatt funnet noe å pirke på. Det er jo det verste av alt, dette er utrolig trist!

Er det ikke vekten er det utseendet, livsstilen, måten man trener på. Sminken man bruker, klærne man liker, huset man bor i, barna man oppdrar, hvor man reiser, når man reiser, hvordan man reiser, kjæreste, familiemedlemmer, ting man liker og ikke liker.. Ja listen er lang! Og det mest ironiske med det hele at vi offentlige ikke “skader” eller plager noen andre heller. Vi lever bare livet som vi ønsker og konsentrerer oss om oss selv.

I mens de som pirker, hater, plager , skader og kritiserer andre er de “dødelige”. Som ikke har fått til noe og som fortatt ikke kommer til å komme noen steder i livet heller. Så lenge man plager hodet sitt på andre i stede for å få til noe selv! 🤘🏾🔥

Møtte ikke opp i retten

Hei alle sammen og god etter middag! Først og fremt vil jeg bare si beklager for at jeg ikke har oppdatert bloggen før nå, men i dag har hodet virkelig vert både høyt og lavt!

Husker dere at jeg tidligere fortalte at jeg skulle i retten ? Vel det er nok derfor jeg har sovet så utrolig dårlig de siste dagene også.  Jeg har tenkt veldig mye og kanskje også små gruet meg litt også..

Vel.. Nå har det seg sånn at jeg egentlig skulle i retten i dag tidlig men da jeg blei oppringt av en advokat som fortalte at mot part ikke kunne møte likevel, har hele denne situasjonen da nok en gang blitt forskjøvet. Nå er jeg egentlig bare “keen” på å få det hele overstått så jeg ikke trenger å planlegge når jeg må være hjemme og ikke. Dette er jo igrunn ikke min sak så da er det jo også enda mer irriterende å bare måtte ha det hengendes over seg, syns jeg!

hjerteoperasjon

  Hei lesere. i dag sto vi opp kjempe tidlig og spiste frokost før fotografen på huset kom. jeg fikk jobbet unna en del før jeg måtte legge meg igjen pga vanvittig hjertebank. det er en stund siden jeg har hatt det så kraftig sist, for som oftest har jeg bare hatt det litt sånn inn i mellom etter hjerteoperasjonen i fjor. da jeg var på sykehus og tiden før fikk jeg jo beskjed om at jeg fortsatt kom til å ha plager fremover og at det aldri er noe jeg kommer til å bli helt kvitt,  men at de kom til å bli mindre og litt bedre. enten var det å ta de  hjerteoperasjonen, eller vente med å bli enda verre jo eldre jeg blei, det orket jeg faktisk ikke tanken på! sykdommen er veldig sjelde, så sjeldent at kun 0, 25% av befolkningen har det. den er så lite forsket på at det ikke engang finnes brosjyrer eller noe på nett hvor man kan google seg litt frem på liksom. de fleste kan faktisk leve med sykdommen men de som er såpass rammet og plaget som jeg, de må operere før det blir verre. 

det er ikke å legge sjuk på at dager som dette er helt forferdelige. man er kvalm, svimmel, uvel, har lite energi og ligger bare å rister konstant i en og samme stilling. i senga klare du ikke å bevege deg og eneste du kjenner er et hjerte som føles ut som det holder på å eksplodere ut av brystet ditt og du tåler ikke ikke lys eller lyd.  noen ganger får man tåkesyn og spyr, andre ganger svimer man av.

i fjor styrte nettopp dette mye av dagene mine men sånn er det jo heldigvis ikke nå lengre, takk gud for det! så om jeg ikke har det sånn som nettopp i dag hver dag, ja da skal jeg faktisk være kjempe fornøyd”! I etter tid av alt dette “oppstyret” i fjor hvor jeg fikk mange spørsmål rundt denne situasjonen har jeg selv egentlig bare valgt å ikke snakke noe særlig om det. det var en veldig vond og traumatisk tid i livet mitt hvor jeg egentlig ikke følte for å dele ting med hele verden.

Lese og skrive vansker, mindre “intelligent”?

(Gjesteinnlegg AKA papi)

I skrivende stund sitter jeg her å tenker på hvor vanvittig rart det faktisk er å skrive på en blogg. Jeg som verken liker lesing eller skriving generelt. Da jeg var på barne og ungdomsskolen, ja til og med på videregående var skriving og lesing det jeg selv følte og ikke minst visste at jeg sleit med mest. jeg hatet det og syns det rett og slett var var “pyton”. Når man har lese og skrivevansker er det ikke akkurat å stikke under en stol veldig frustrerende, vanskelig og ukomfortabelt ikke minst og selv var jeg intet unntak heller. Fag som norsk og engelsk var et mareritt for å si det mildt! For å ikke snakke om norsktimene der man har høytlesning i klasserommet en og en. jeg tror nok de aller fleste vil kjenne seg igjen i det jeg skriver her nå. Det å lese dårlig var liksom “teit” og man blir sett på som “dum” og talentløs. Det var flaut, ydmykende.. ja rett og slett helt forferdelig! på denne tiden i livet får man følelsen av klassekamerater ikke er opplyst godt nok eller blir oppdratt på ordentlig måte fra de voksne foreldrene. så klart er ikke alle foreldre sånn men i sjokkerende overtall er det ganske mange faktisk. mange med dårlige holdninger fra foreldre som ikke forklarer godt nok til barna sine at dette er noe mange sliter med,  at det faktisk er mer “vanlig” enn hva de fleste tror og får opplysning om. det å ha skrive og lese vansker gjør deg ikke til noe mindre intelligent enn andre, nei tvert i mot. det som er fint da er å ha snille og gode foreldre. som sitter hos deg i flere timer for at de virkelig har troen på deg, de vil hjelpe deg og er like lykkelig som deg selv der du sitter å blir mer selvsikker og føler du mestrer mer og mer.

som tidligere nevnt gruet jeg meg noe noe helt sinnsykt til høyt lesning. de fleste i klassen mestret jo lesing veldig bra,  men hvorfor ikke jeg? Hvor vanskelig kunne det være? og når er det min tur? jeg ville jo mestre det på lik linje som alle de andre barna i klassen. alle blikkene man kunne føle og kommentarene man noengang fikk… ikke akkurat så veldig hyggelig.

jeg leste mye feil hele tiden og for å ikke snakke om hvor ofte jeg mxset på ord eller setninger, helt grusomt. Klarte ikke å komme gjennom en eneste setning uten feil å måtte gjentatte ganger starte på nytt og på nytt… og dette stresset og presset jeg følte over for meg selv, en skikkelig fiasko gang på gang. hele veie frem til 7-8 klasse før lærerne forstod at jeg faktisk trengte hjelp og skikkelig opplæring. sjeleglad var jeg den dagen jeg ENDELIG slapp å sitte lese høyt foran klassen.

Men da var det alt for seint. Jeg hadde allerede fått en form for “angst”. angst for å lese høyt og frykt for å skrive en masse feil. dette er noe som har vert i min “bagasje” frem til nå.

for nå sitter jeg her plutselig og skriver på en blogg opp til flere ganger i mnd med mange lesere. det føles helt greit og jeg syns det er gøy, av alle ting. jeg syns det var rart første gangen jeg fikk spørsmålet fra dolla mi om å gjesteinnlegg når hun har hatt mye i “hendene”. Det var litt som angsten fra skolen kom tilbake  jeg følte meg utilpass og hadde ikke helt troen på meg selv igjen. Det først jeg tenkte var “dette kan jeg ikke gjøre, jeg skriver bare masse feil. i tillegg har jeg dårlig fantasi” Ikke liker jeg å snakke om følelser og personlige ting heller så hva skal jeg skrive om da?

Tidligere har jeg slitt med å skrive på jobb, svare på Mail og skrive det som må gjøres av tilbakemeldinger der. Men nå går det faktisk mye bedre. Etter at jeg har begynt å skrive litt til dere sånn inn i mellom mellom har jeg blitt mye mer selvsikker, det føles deilig! ikle bare skriver jeg til dere sånn reint “overfladisk” men jeg skriver også om noe personlig, sånn som nå . hvor har det blitt av den beskjedene gutte som ikke trodde han ikke kunne eller klarte mestret nettopp dette? hehe.

Men etter mye ros fra forloveden min som aldri har dømt meg for nettopp dette og som heller aldri har latt meg få lov til å syns at dette er en “flau” og “teit” greie, har skriving faktisk blitt ganske gøy. Dette er noe jeg vill gjøre mer. Takk til deg dolla mi som har lært meg å overgå noe som kanskje har vert min aller største frykt.

jeg vil si jeg er veldig stolt av meg selv og det er også greit med litt selvskryt i bland, ja ofte faktisk. nå er det liksom ingen ting å være redd for lenger selv om dette fortsatt er en smule “u-vandt” da. Så til alle dere der ute som nå sitter å leser dette. dere som kjenner dere igjen i følelsene jeg beskriver, Ikke la noe stoppe deg. Gjør det du har lyst til, de går som regel veldig bra. Den mestringsfølelse du sitter igjen med etterpå er det ingen ord i hele verden som kan beskrive heller, og den er også helt fantastisk !

jeg skal i retten

Hei folkens. i dag har det gått en del spekulasjoner på hvorfor man kunne se en politibil utenfor huset våres, der jeg sto med noen papir i hendene og måtte signere med to politifolk. her på bondelandet er menneskene skikkelig nysgjerrige skal jeg si deg og de aller fleste tenker jo absolutt det verste med engang. har hun fått bot? skal hun arresteres? har hun mistet datteren? må hun tvangsselge huset? bilen?  hva har skjedd nå?, altså listen er lang og spekulasjonene bare går og går. plutselig har ett egg blitt om til “5 høns”, akkurat derfor velger jeg å skrive om det offentlig nå. for da slipper jeg falske rykter og jævlig mye snakk. det er bare extrem unødvendig og ikke minst tullete, det finner jeg meg ikke i!

jeg har i mange år ikke hatt postkasse, ja faktisk helt siden jeg flyttet inn her for 5/6 år siden, så alt av post har kommet hjem til mamma og pappa. jeg har lenge tenkt på å skaffe post kasse men etter som at jeg er en “bygde kjendis” og jeg får så mange spons pakker er jeg ikke interessert i at andre skal ned i min postkasse for å både lese brev eller stjele pakker. anyways… i ca 2 mnd nå har vi skaffet oss post pox da så de som har den gamle adressen får brevene sine i retur.

saken som har kommet opp i retten har vel strengt talt ingenting med meg å gjøre og ikke husker jeg helt hva som skjedde. måtte også tenke meg noe helt sinnsykt etter for å “kjenne igjen” navnet på brevet, haha. jeg var bare sykt uheldig som var til stede på gaten sammen med personen når ting skjedde liksom. så da har vi i allfall fått oppklart alt dette dramaet som foregår opp i topp lokket på rykte-sprederene, ok? ja flott.

👌🏾

jeg var 20 år og tatt som hore på ordentlig

Da jeg var 20 år var jeg en hel del i oslo. jeg hadde mange venner der i tillegg noe jobb innen tv og underholdning. på den tiden hadde jeg blitt booka inn som viva danser for det da veldig kjente utestedet “emil og samuel”. jeg husker dette var litt før jeg blei ordentlig “kjent” med Oslos gater.

det var på en veldig varm sommer dag hvor jeg bestemte meg for å gå en liten tur med hunden å kanskje sjekke ut andre steder enn de gatene som jeg den gang allerede var vandt til, jeg skulle jo tross alt bo her i fremtiden. i byen spradet jeg med min fine rosa magetopp som hadde skulderputer og bling på skuldrene, litt sånn som M jackson. jeg hadde en fin mørkedongri high waist short som satt som et skudd rundt den store flotte rompa mi, men som også samtidig fremhevet den smale fine latina midjen min. jeg hadde blondt langt krøllet hår, rosa hæler og en fin hvit veske som matchet, altså skikkelig “barbie” stil.

jeg ruslet litt her og der, kjøpte meg en is å satt med på en benk som var frontet mot veien i “utkanten” av en park. parken var jo bokstavelig talt rett bak meg så jeg følte jeg var på en fin tur og koste meg nå.

der satt jeg på benken med bikkja på fanget and “mind my own business”. men jeg følte det var noe som ikke stemte for alle bilene glante sånn. hvorfor kjørte de så sakte forbi? og da opp i mot flere runder etter hverandre, med slagg fra munnen??  det var spesielt en gammel gris som sikkert var i 50 årene med henge-nese som fikk meg til å brenne ordentlig av! selv om jeg er lita og til tider kan se litt “brabie” ut så er jeg sånn som chihuahuaen min! jeg er ikke redd for noe å setter gjerne andre mennesker på plass viss det trengs.

han kjørte frem og tilbake. det såg ut som han aldri haddd sett noen så flotte som meg før, i tillegg fikk jeg følelsen av at han ville kjøpe meg! han fikk liksom ikke snudd hodet nok,  der han så vidt trillet forbi i snegle fart med vindu nede og slaggl fra den gamle rynkete munnen sin.

jeg husker jeg blei så irritert fordi jeg på den tiden sånn som nå egentlig  hater å føle meg på utstilling og at folk glor. jeg reiste meg brått,  holdte isen i ene handa og bikkja i den andre, før jeg brølte fra meg: “SER JEG UT SOM EN JÆVLA HORE ELLER??!!!!

og svaret jeg fikk ropende tilbake var ” JA I DEN TRANGE SHORTSEN DER OG DE HØYE HÆLENE SÅ GJØR DU FAKTISK DET”!!

herregud jeg blei så suuur!! tenk dere hvor sur jeg blei da??? !! skulle jeg liksom bli sex objektet bare av å spise en fuckings is?? makan!!! jeg kikket til høyre.. der sto det 2 sorte damer, jeg kikket til venstre og der sto det 3 andre damer..

men tenkte ikke noe over det før det faktisk gikk opp for meg at jeg faktisk satt i oslos STØRSTE HORE STRØØØØK!!!!!!!!!!!!!!! omg dette var pinlig!! jeg satt bikkja mi på bakken, pilte i fra stedet i menst jeg hadde han som hadde booka meg til utestedet på tråden, som bare loooo av hele situasjonen når jeg fortalte han hva som nettopp hadde skjedd!!

hva faen tenkte jeg på? den uskyldige turen i parken var visst ikke så uskyldig likevel, lol!

😆