Hei og god mandag engler! For et utrolig fint vær det er ute nå, ganske kaldt men med blå himmel og strålende sol kan man vel egentlig ikke klage?
Jeg har våknet for en stund siden og ligger med hunden på fanget. Han har jeg savnet noe helt sykt igjennom hele helgen og det var skikkelig gjensynsglede å møte han igjen! Det er helt sykt å tenke på hvor utrolig dårlig han egentlig er uten medisinen sin. Det er også kjipt at jeg ikke er så veldig rutinert på å gi han alle tablettene han skal ha til en hver tid også, men jeg prøver så godt jeg kan da!
( Mitt aller første bilde av han)
Det kjipe med tablettene er jo at de er vanndrivende. De trekker ut alt vannet han har på lungene noe som også da tilsvarer mye do besøk, spesielt på nattestid. Derfor holder han meg mye våken så jeg ikke får sove og er helt zombie store deler av dagen! Men denne lille tassen er jo så innmari søt og så snill! Med det sjarmerende ansiktet og de utstående ørene som spisser seg i det vi snakker. De store brune øynene som ser så hengivende på deg er noe helt for seg selv. Den lille sjelen som dilter etter deg uansett hvor du går og som absolutt skal være med deg inn på do selv når du tisser, dusjer eller æsjer…. Det er liksom “aldri fred” å få.
(Ungdumstid)
Han er morsom der han tøffer seg på gatene med sine fjollete 2 kilo og terger på seg større hunder og tror han er sjef. Det er sinnsykt mange fine ting med det å ha en liten veske hund, jeg kan sitte å dag drømme i flere timer. Da å tenke på at han muligens ikke er her neste år eller om noen mnd er også utrolig trist!
Casanova som han heter har jeg hatt i 10 år, nå i desember. Da jeg var yngre fikk jeg alltid høre at de minste hundene hadde lengre leve tid enn de større. Da jeg fikk han som 17/18 åring har jeg alltid sett for meg å ha han til jeg bikket 40, noe som også er over 10 år til. Det å få beskjed fra veterinær at tilstanden til den lille firbente er ganske ille er hjerteskjærende syns jeg! Ikke bare har han vann på lungene men han har også alvorlige hjerteproblemer. Så hvordan omstiller man hodet fra å innbille seg selv i hele 10 år at man skal ha hunden til du selv er over 40?? Til å brått måtte forberede seg på å muligens miste han allerede om noen mnd eller iløpe av neste år?! Altså hele 10 år for tidligere??!
(Pensjonistræv)
Selv om det er livets sirkel er det også utrolig vanskelig å godta harde fakta. Casanova har vert hos meg hele veien og vi har gått igjennom ALT samme , bare vi to! Han har aldri stoppet å vise meg kjærlighet igjennom tiden og han har alltid ventet tålmodig på meg for at jeg skal komme inn døren hjemme. Fortsatt er han like glad for å seg meg etter 10 år , selv om jeg bare går ute for å kaste søppla er det jubel i stua når jeg kommer inn igjen!
Han er en søt liten rakker med så enormt mye personlighet! Hver gang vi skal til veterinær er som å gå på en forbannet gravplass…. Jeg er alltid deppa med mange følelser jeg ikke har kontroll på. Og akkurat nå sitter jeg å tenker tilbake på da jeg dro til vigra for å hente han på flyplassen … omg det var bare så utrolig magisk!! 💕🔥💯
Anyways… Jeg kan snakke mer om han i en YT film og forklare nærmere om ting osv. Jeg tenkte også å svare på en del spørsmål som jeg får rundt han. Nå får jeg bare avslutte dette innlegget her som hele veien handler om den søte lille hunden min. Jeg skjønner jo at ikke ALLE syns det er så spennende da …. skam deg !