(Gjesteinnlegg AKA papi)

I skrivende stund sitter jeg her å tenker på hvor vanvittig rart det faktisk er å skrive på en blogg. Jeg som verken liker lesing eller skriving generelt. Da jeg var på barne og ungdomsskolen, ja til og med på videregående var skriving og lesing det jeg selv følte og ikke minst visste at jeg sleit med mest. jeg hatet det og syns det rett og slett var var “pyton”. Når man har lese og skrivevansker er det ikke akkurat å stikke under en stol veldig frustrerende, vanskelig og ukomfortabelt ikke minst og selv var jeg intet unntak heller. Fag som norsk og engelsk var et mareritt for å si det mildt! For å ikke snakke om norsktimene der man har høytlesning i klasserommet en og en. jeg tror nok de aller fleste vil kjenne seg igjen i det jeg skriver her nå. Det å lese dårlig var liksom “teit” og man blir sett på som “dum” og talentløs. Det var flaut, ydmykende.. ja rett og slett helt forferdelig! på denne tiden i livet får man følelsen av klassekamerater ikke er opplyst godt nok eller blir oppdratt på ordentlig måte fra de voksne foreldrene. så klart er ikke alle foreldre sånn men i sjokkerende overtall er det ganske mange faktisk. mange med dårlige holdninger fra foreldre som ikke forklarer godt nok til barna sine at dette er noe mange sliter med,  at det faktisk er mer “vanlig” enn hva de fleste tror og får opplysning om. det å ha skrive og lese vansker gjør deg ikke til noe mindre intelligent enn andre, nei tvert i mot. det som er fint da er å ha snille og gode foreldre. som sitter hos deg i flere timer for at de virkelig har troen på deg, de vil hjelpe deg og er like lykkelig som deg selv der du sitter å blir mer selvsikker og føler du mestrer mer og mer.

som tidligere nevnt gruet jeg meg noe noe helt sinnsykt til høyt lesning. de fleste i klassen mestret jo lesing veldig bra,  men hvorfor ikke jeg? Hvor vanskelig kunne det være? og når er det min tur? jeg ville jo mestre det på lik linje som alle de andre barna i klassen. alle blikkene man kunne føle og kommentarene man noengang fikk… ikke akkurat så veldig hyggelig.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

jeg leste mye feil hele tiden og for å ikke snakke om hvor ofte jeg mxset på ord eller setninger, helt grusomt. Klarte ikke å komme gjennom en eneste setning uten feil å måtte gjentatte ganger starte på nytt og på nytt… og dette stresset og presset jeg følte over for meg selv, en skikkelig fiasko gang på gang. hele veie frem til 7-8 klasse før lærerne forstod at jeg faktisk trengte hjelp og skikkelig opplæring. sjeleglad var jeg den dagen jeg ENDELIG slapp å sitte lese høyt foran klassen.

Men da var det alt for seint. Jeg hadde allerede fått en form for “angst”. angst for å lese høyt og frykt for å skrive en masse feil. dette er noe som har vert i min “bagasje” frem til nå.

for nå sitter jeg her plutselig og skriver på en blogg opp til flere ganger i mnd med mange lesere. det føles helt greit og jeg syns det er gøy, av alle ting. jeg syns det var rart første gangen jeg fikk spørsmålet fra dolla mi om å gjesteinnlegg når hun har hatt mye i “hendene”. Det var litt som angsten fra skolen kom tilbake  jeg følte meg utilpass og hadde ikke helt troen på meg selv igjen. Det først jeg tenkte var “dette kan jeg ikke gjøre, jeg skriver bare masse feil. i tillegg har jeg dårlig fantasi” Ikke liker jeg å snakke om følelser og personlige ting heller så hva skal jeg skrive om da?

Tidligere har jeg slitt med å skrive på jobb, svare på Mail og skrive det som må gjøres av tilbakemeldinger der. Men nå går det faktisk mye bedre. Etter at jeg har begynt å skrive litt til dere sånn inn i mellom mellom har jeg blitt mye mer selvsikker, det føles deilig! ikle bare skriver jeg til dere sånn reint “overfladisk” men jeg skriver også om noe personlig, sånn som nå . hvor har det blitt av den beskjedene gutte som ikke trodde han ikke kunne eller klarte mestret nettopp dette? hehe.

Men etter mye ros fra forloveden min som aldri har dømt meg for nettopp dette og som heller aldri har latt meg få lov til å syns at dette er en “flau” og “teit” greie, har skriving faktisk blitt ganske gøy. Dette er noe jeg vill gjøre mer. Takk til deg dolla mi som har lært meg å overgå noe som kanskje har vert min aller største frykt.

jeg vil si jeg er veldig stolt av meg selv og det er også greit med litt selvskryt i bland, ja ofte faktisk. nå er det liksom ingen ting å være redd for lenger selv om dette fortsatt er en smule “u-vandt” da. Så til alle dere der ute som nå sitter å leser dette. dere som kjenner dere igjen i følelsene jeg beskriver, Ikke la noe stoppe deg. Gjør det du har lyst til, de går som regel veldig bra. Den mestringsfølelse du sitter igjen med etterpå er det ingen ord i hele verden som kan beskrive heller, og den er også helt fantastisk !