Det jeg skriver nå har skrevet også i julen men jeg velger å snakke om det igjen siden det er så utrolig mye i fokus akkurat nå for tiden. Det går faktisk ikke en eneste dag hvor noen på peker hvor tynn, “forandret” og fin jeg ser ut. At jeg gløder, ja… Det er virkelig ikke måte på hvor mye skryt jeg får for tiden. Skryt og komplimenter i seg selv er jo så klart utrolig hyggelig, noe vi så absolutt burde bli mye flinkere til å gjøre i hverdagen. Å rose hverandre mener jeg.
Jeg gikk så utrolig mye opp i vekt at jeg til slutt ikke følte meg noe annet enn dritt, for å være ærlig. Jeg har jo alltid vert den pene, flotte og stramme dama hvor det ikke er noe å pirke på utseende messing. Og utseende er jo en stor del av jobbe min. Da må jeg være flott liksom, det er hverdagen og livsstilen min. Ja, jeg har alltid hatt former, rompe, lår med en smal midje. Men jeg har aldri hatt mage å så mye “overflødig” som jeg endte opp med å ha i fjor.
Dette gikk tilslutt så mye på eget selvbildet at jeg til slutt endte med å bli bitter, sur og sikkert ikke den enkleste å leve med til tider. Hvor jeg bare kunne “bjeffe” for noe så lite eller ingenting. Altså humøret mitt var til slutt utrolig svingende og jeg gråt over at ingen klær i klesskapet mitt passet lengre. Jeg følte meg jævlig ufresh å redigerte bildene mine noe helt sinnsykt. Jeg følte meg sykt ugly selv fremfor de nærmeste uansett hvor fin jeg fikk høre at jeg var. Til slutt hadde jeg ikke lyst til å sette foten utenfor dørstokken engang. Ikke ville jeg besøke familie, venner og bare det å dra på butikken gidde meg angst! Generelt er jeg jo et menneske hvor andre mener ganske mye om siden jeg også er ganske offentlig. Det gjorde bare ting enda verre.. Tro meg!
Jeg kvidde meg til å møte mennesker fordi jeg visste jo at alle tenke samme tanke som meg “herregud så stor hun har blitt”, at det fort kunne bli en snakkis bland andre var helt forferdelig. Jeg var jo tyngre enn da jeg var høggravid, hjelpe meg!!
Det var en utrolig vanskelig tid og ikke minst vondt! Jeg blei paranoid, hadde angst, vanvittig mye stress, panikk og gikk hver dag med stygge tanker om meg selv på hvordan jeg såg ut. Hvordan jeg til slutt oppførte meg mot menneskene jeg var glad i og som betydde noe er jo helt sykt, jeg hadde faktisk blitt en bitch. Gikk liksom fra starten på året av å være lykkelig, sprudlende, morsom og glad. Til å ofte være negativ, litt ekkel i svarene mine å jævlig lett irritabel. Herreguuud..!
Jeg har endelig begynt å bli velig glad i meg selv igjen, noe jeg sikkert ikke har vert på snart 1 år. Dette syns godt på humøret, jeg har det liksom ikke så kjipt lengre og derfor gløder jeg.
Det verste vi som med menneske kan gjøre er jo nettopp det å kommentere utseendet eller kroppen til et annet menneske. Det er jo det som fororsaker plastisk opperasjonen, “finjusteringer” og redigering av egne bilder i fra her og til månen!
Til nå har jeg vel tatt av rundt 12 kilo og jeg er sykt glad for å slippe føle på den “skammen” jeg hadde i fjor. Det både føles deilig og ikke minst befriende å slipp redigere bildene mine til den “størrelsen”/idealet som jeg selv ønsker og som dere andre forbinder meg med. Det er faen meg deilig å føle at man er seg selv igjen. Det har jeg også lov til å være stolt av! 💯
Noen tenker sikkert ” men hvorfor trente du ikke når du ikke var fornøyd da?” Men tro meg.. Det gjorde jeg en periode men når jeg først har gått opp så er det ikke barnematen å komme seg ned igjen. Det er bare noe som forandrer seg i kroppen til oss jenter etter vi har blitt mødre. I tillegg er jeg nærmere 30 enn jeg er 20, hvor det også da sies at man må jobbe mye hardere og tyngre for å kunne gå av seg. Selv syns jeg det er mye mere press på oss jenter når det kommer til kropp og at guttene får mye mer slaaak når det kommer til det å ikke ha den mest veltrente kroppen heller!
