Jeg har faktisk ligget å tenkt en hel del på hendelsen som skjedde på flyplassen for noen dager siden i splitt,  (Nesten fengslet i utlandet). Jeg har snakket mye med forloveden min om situasjonen og egentlig innsett hvor heldige vi kanskje var når alt sto på sitt verst…

Jeg har tenkt mye på åssen situasjonen kunne, og mest sannsynlig hadde endt om jeg og kjæresten hadde dratt uten isadora. Jeg har tenkt mye på hvor motbydelige mennene var i både holdningen og talemåte mot oss. Og ut i fra den så tror jeg faktisk at utfallet hadde blitt mye verre hadde vi dratt alene.

Tenk At mennene på nesten 2 meter kan stå å kjefte ned i ei bekymret mor på 152, i tillegg gjøre det frem for et lite barn som fortsatt går i bhg? Tenk å kunne si « vi kjenner igjen mennesker som dere, når vi ser de». Hmm… da kan man virkelig begynne å lure hvilken verdier personen du stirrer i øynene egentlig har.

Det jeg er så innmari lei meg for og som plager meg i mye er at isadora er en veldig «voksen» 6 åring, som selv nesten snakker flytende engelsk. Jeg er lei meg for at hun måtte høre på det som blei sakt siden hun mest sannsynlig forsto absolutt alt.

jeg er lei meg for at hun måtte bli så redd. Det var vondt å se inn i de snille, gode sjokolade brune øynene den frykten som hun hadde. Og det var vondt å høre henne si med egne ord at hun var bekymret og også veldig engstelig for papi. Jeg sitter igjen med en skyldig følelse når jeg tenker på den forferdelige følelsen som denne hendelsen Må ha gitt henne. Og jeg er lei meg for at hun muligens går rundt å tenker mye på dette.

Jeg føler meg skylding selv om dette er noe som skjedde uten hensikt. Jeg er lei meg for at jeg som mor ikke fikk muligheten til å skjerme henne mer som et barn.  Jeg veit godt at ting som dette kan skje alle. Og jeg veit med meg selv at jeg kanskje er den som tenker og klandrer meg selv mest for det..