Jeg husker selv da jeg gikk med Isadora i magen og alle spørsmålene man gjerne fikk, bla om man skulle amme eller ikke. Selv var jeg usikker på hva jeg ville gjør siden jeg tydligvis aldri hadde gjort noe sånt som dette før. På reisen til å bli mor for førstegang tror jeg alle mødre har opplevd at alle andre rundt har sinnsykt mange meninger, tips, anbefalinger og ikke minst triks de selv har enormt lyst til å dele med deg. Selv om du måtte ønsker det eller ikke…
“sånn gjorde jeg det”
“sånn var det for meg”
“du burde ditten og du burde datten”
“Jeg ville ikke gjort det sånn, men heller sånn” osv..
Utrolig slitsomt, stressende og ikke minst masete! Og i hodet blir man lei av alt gnålet fra andre kjerringer som liksom sitter på så mye mer “erfaringer “og meninger. Selv tenker man heller: Jeg bryr meg vel fint lite om hva eller hvordan du gjorde ting når du blei mor. Ikke har jeg spurt om din mening eller synspunkt heller… ok? Så klapp igjen nå, jeg er gravid og sliten! Jeg trenger ikke alt dette tullet ditt nå…
Etter mye om og men falt jeg på valget for å amme etter følelse av mye “press” både fra jordmor, lege, helsesøstre, familie og andre mødre osv. Selv på sykehuset er de ansatte helt opp i ræva di om du skal amme eller ikke ,noe jeg syns er utrolig feigt med tanke på at dette burde være noe man selv må få lov til å velge eller ikke. UTEN å få det prakket på igjennom heeeeile svangerskapet!
For meg kom ammingen fort og det var også ganske enkelt. Men det skulle jo være så innmari koselig med den ammingen. Det å amme skulle knytter nære bånd til barnet. Amming skulle vær hyggelig, enkelt og absolutt det beste for alle..
Men det ingen forteller deg om er hvor utrolig mye lettere det faktisk er å varme flaske. Hvor sinnsykt låst man blir til barnet når man selv velger å amme. Hvor mye “friere” man er til å gjøre vanlige, hverdagslige ting når barnet faktisk tar flaske. Det blir lettere for andre å passe barnet når du bare skal på trening, eller kjenner du har lyst til å ha kroppen din litt for “deg selv” en dag. Det er ingen som forteller at du har en munn hengende på puppen til en hver tid i 6 mnd, eller lengre. Ingen informere hvor mye mor blir pålagt med både ansvar og tid enn far, når mor må amme både dag og natt. Isetde for når begge kan gi flaske til en hver tid, når som helst og hvor som helst, 24/7! Det er ingen som forteller hvor sinnsykt dårlig stilling du får i ryggen og må slite med evnt ryggplager i lengre tid fremover, eller resten av livet! Det er ingen som kan beskrive hvor jævlig følelsen er når man har melkespreng på sitt verst. Og det virker som at alle glemmer å fortelle dwg hvor vondt det gjør i starten når man faktisk skal venne puppene til å amme!!