Hei og hopp folkens. I skrivende stund sitter jeg i stolen hjemme å tenker mye på alle tanker som egentlig har streifet hodet mitt i hele dag, i mens Isadora og en venninne sitter å koser seg med villkatten før sove stund
. “And let me tell u something…. i am mentally drained “!
I dag tidlig når hele denne episoden skjedde gikk jeg rett i kjelleren, på ekte. Det var som et hardt slag i ansiktet og en situasjon jeg ikke kunne unnslippe. Jeg hadde så sinnsykt lyst til å dra med meg Isadora ut fra den bussen men skjønte jo fort det kom til å bli for mange spørsmål fra henne, i tilegg var det eneste skyss før skolen så seint. Ikke bare var det ekkelt å se på mannen rett øynene, men i tilegg måtte jeg stå å ha en falsk og veldig ubehagelig dialog med mannen som ikke bare tidligere har trakassert meg. Men som også har truet meg imens jeg har hatt små-sovende barn i hus. Og opp på det hele på verst tenkelig tidspunkt når jeg har vert helt alene hjemme uten familie på nordisk jord! Mannen har faktisk til og med gått så langt å stått utenfor huset mitt drit full i ønske om å få komme inn i sengen min! Dette er så drøyt.. Skjønner dere eller?!
I dag tidlig prøvde jeg å være sterk, holde humør og mot oppe selv om det var vanskelig når alle minner kom strømmende tilbake. Jeg tror grunnen for at jeg reagerte så sterkt med så triste og sårende følelser er fordi jeg nå er i like sårbar situasjon som jeg den gang var. I tilegg hadde jeg fortrengt følelsene som jeg satt med da. Og igjen er jeg alene med barn og har ikke noe familie jeg kan “støtte meg til” om det skulle skje noe. Jeg er helt alene å forblir det litt over en uke til og i tillegg føler jeg meg sviktet av skolen og ikke hørt eller tatt på alvor, sånn som jeg tidligere skreiv.
Anyways… Ang innlegget jeg tidligere postet i dag var jeg faktisk sykt redd for å bli slaktet av mange kritiske. Jeg veit hvor slemme mennesker kan være så jeg var forberedt på å møte motstand. Eller sånn som mamma sa selv “du kaster deg selv ut til ulvene men det du skriver er helt sant og i tilegge så utrolig viktig!”. Det er ikke rart jeg virkelig elsker besten å besta, de er alltid så utrolig støttende.💕
I stede for å møte kritikk har jeg blitt møtt med stor respons av forståelse, mennesker som er enig og ikke minst gode tilbakemeldinger. Noe som virkelig har gjort meg utrolig glad i dag.
Men opp i det hele blir jeg egentlig bare helt opp gitt og ikke minst målløs. Det er så utrolig mange fler enn hva jeg hadde sett for meg som har blitt trakassert av en og samme mann. Ingen så ekstremt som meg, som jeg hat fått visst om. Men tallene og navnene er faktisk sinnsykt mange. Noe som er helt “mind blowing” med tanke på hvor mange navn jeg allerede hadde fra før. Jeg har også blitt kontaktet i dag av jenter som selv vil legge inn sine historier hos politiet. Men ikke nok med det jeg har også damer/ kvinner som er flere 10 år eldre enn meg som også sier når de var yngre blei de også utsatt for det samme og da av samme person. I tilegg mange som kommer med flere episoder og historier som de også selv har hørt, Æsj! Dette er ikke bare kvalmt men det er også faen meg helt motbydelig!
Det var vel kanskje på tide at en av oss endelig sto frem så vi alle kan være sterke sammen. I dette øyeblikk er jeg så sinnsykt glad for å ha så mye “makt” i stemmen og på plattformen min, til å faktisk kunne utgjør en forskjell. Og vise at det faktisk er mye mer i mellom ørene på en “rosa blogger” enn hva kanskje mange tror. Tusen takk for all støtte, den har jeg jammen meg satt utrolig stor pris på i dag!
Jeg har ikke lagt ballen død å det kommer jeg heller ikke til å gjøre før jeg har fått denne mannen ut og bort i fra denne skoleruta, jeg lover !!!!!!
👊🏾
