Hei dere…. Hva skal jeg si? Dagen i dag er utrolig stille. Jeg er alene i huset og det er ingen som dilter etter meg inn på et hvert rom jeg går til. Det er ingen jeg skal kle meg om for, for å dra på lufte tur med. Og den søte lille mat skålen din står fortsatt på kjøkkenet gulvet mitt. Tenk at du er borte? Det er helt vanvittig trist. Det er så sinnsykt uvandt å ikke kunne løfte deg opp fra gulvet for å kose med deg igjennom fra morgen til kveld. Og jeg har opp til flere ganger innsett å føre samtale med meg selv, samtaler som egentlig er ment til deg. 

Jeg tenker mye på den siste tiden du hadde før du døde? Var du redd? Var du lei deg? La du deg bevisst med varmepumpen fordi du var kald ? Og var du skuffet over at jeg ikke var der når du døde? 

Jeg har utrolig mange tanker i hode og klandrer også litt meg selv, selv om jeg ikke visste at du skulle dø den natten. Men selvfølgelig skulle jeg nå ønske at jeg ikke hadde latt deg vær den natten.  Da jeg til slutt gikk å la meg etter mange timer våken og engstelig. Dagen etter da jeg våknet trengte jeg igrunn ikke å stå opp skikkelig før jeg skjønte at du ikke var i live lengre.. Jeg kunne kjenne det på hele energien i huset 💔

2020 har vert mye og den har vert brutal på mange måter hele veien.. Jeg sitter nå å føler meg fast låst i en karusell jeg gjerne vil av! Det og konstant føle at ting ikke kan bli stort verre så har det en tendens til å vise at, jammen meg skal du både få smake og se hvor “low” ting virkelig kan bli. Og alt er bare fullstendig kaos uten at du skikkelig får kommet deg opp på beina 💯 prosent igjen .. EVER!! 

Over lengre periode nå har jeg stengt mye av følelser av, hvor jeg har tatt på ett tappert ansikt. Noen ganger har man rett og slett ikke noe annet valg og man må gjøre hva som er best for å skjerme det kjæreste vi har, nemlig barna våres! Ikke bare er jeg største forbildet til den gode jenta, men jeg er også klippen hennes. Det å se mamma lei seg eller uroe seg ovenfor meg er noe jeg aldri vil påføre henne! Og som voksen må vi hele tiden fylle tanken for å få skipet til å gå, samme faen om kanna egentlig er tom… 

I dag er det 4 Mai og Isadora har endelig  bursdag.. En dag hun nå har tellet ned fra i over en mnd. Og det vakre lille menneske jeg har hatt inni magen i hele 9 mnd har endelig blitt 7 år! Tenk på det? 💕

I dag er jeg ikke bare overveldet over alt som skjedde i går med Casanova. Og ikke bare er jeg utrolig stolt over å ha en så snill og omtenksom datter som henne.  Men jeg er også super rørt til bunnen av mitt hjerte av alle dere vakre, snille og ikke minst flotte mennesker som har tatt dere tid til å skrive til meg og sjekke om vi har det bra! 

Omtanken deres har betydd så enormt mye for meg og jeg har virkelig lagt merke til hvem som har tatt seg tid til å skrive eller vist at dere bryr dere på andre måter etter en triste dag i går💕

Til tross i omstendigheten fikk isadora frokost på sengen i dag, jeg krøllet håret hennes sånn som hun ønsket og hadde på litt glitter før hun dro videre på skolen for å feire den store dagen med klassekameratene 💕