Sånn er det alltid når vi her hjemme går ifra å være 4 og ned til 3. Jeg hater det skikkelig og savner kjæresten min som dro på jobb i dag tidlig kl 05. Det er rart å tenke tilbake på da jeg satt her hver en eneste dag i nesten 6 år alene med barn, da jeg var singel. Ja det var kjipt og ja det kunne til tider også bli ganske kjedelig. Men også en “vanesak” som jeg til slutt ikke hadde noe form for problem med å forholde meg til. Jeg var jo vandt til å vær mye alene når isadora var i bhg og på kveldene når hun sov.
Men nå? Nå har jeg vert så heldig og blitt bortskjemt med mye oppmerksomhet fra en utrolig fin, positiv, energisk, engasjert, snill og ikke minst støttenes kjærest. En kjærest som setter meg, jenta vår og bikkja høyest i hele verden, nå nesten ett år. For en utrolig fin forandring vi har fått det her hjemme. Ikke bare er vi heldige men vi har også alle sammen blitt “avhengig” av å være sammen. Ingen av oss syns det er festlig når en av oss “mangler” og vil liker best når vi alle er samlet.
Dagene blir lange og savnet utrolig stort. Jeg går i “zombi” modus som husmor, forretningskvinne og mor. Det er så uendelig mye på skuldrene når man er alene, det hadde jeg nesten glemt. 4 uker sammen er fint men da er det også utrolig stor forandring når vi går 2 uker bare med facetime, snap chat, meldinger og andre sosiale medier.
Det blir plutselig rart å legge seg alene igjen om kveldene og like rart når man står opp igjen. Huset er stille og alt er plutselig så sinnsykt forandret. Jobb ukene går alltid mye fortere enn fri ukene når det egentlig burde vert omvendt..
