Jeg har grått ekstremt mye de siste 24 timene

Heisann🙋🏼‍♀️

Nå tenker jeg å bare holde det kort fordi jeg rett og slett ikke har så mye energi igjen for denne kvelden og resten av den skal jeg bruke på jobb frem til kl 00. Tenkte jeg, viss jeg orker. 

De to siste dagene har jeg følte meg så sinnsykt nede på både energi, mangel på søvn og jeg har vert litt dehydrert med antydning av hodepine. 

Den siste uka har jeg sikkert ikke sovet mer enn 4-5 timer om natten igjen, i tilegg både drukket og spist veldig lite. Jeg har jobbet mye å sittet i solveggen og styret rundt om både i og utenfor huset. 

Mind sett har jeg det egentlig ganske bra, noe jeg også tror dere har lagt merke til med tanke på hvor mye mer kreativ og aktiv jeg er på sosiale medier ol. Jeg bare elsker å være kreativ og “out there” igjen.  

Men spesielt de siste 24 timene er det akkurat som om jeg har tatt inn og kjent på følelser som ikke engang er mine. Selv er jeg også ganske spirituell og mener det finnes mye mer mellom himmel og jord enn hva vi mennesker kan se. Jeg har alltid tatt inn ting både i bilder, klipp, tanker, ånder, lukt og  gjenstander. Men jeg har liksom aldri tatt inn følelser til andre, i allefall ikke bevisst på samme måte som denne.

Og denne følelsen har vert veldig tung å kjenne på. Det har fått meg til å føle meg skikkelig i ubalanse, engstelig, i konflikt i meg selv og litt panisk i en eller annen vanskelig situasjon ang et valg, “oppgjør” eller noe? En eller annen slags sannhet.

Jeg har følt meg sinnsykt forvirret, at jeg vil ut av en relasjon som har blitt mye mer enn ønskelig fra starten. Noe som var en slags “flukt” fra vonde ting? Et  “plaster” på såret eller kall det en “distrasjon”? Akkurat som man vil bli ferdig med noe men veit ikke helt hvordan. I tillegg en slags frykt for å være alene men samtidig ønsker pusterom for å være seg selv en periode.  Og plutselig virker det som et lys går opp, viss du skjønner hva jeg mener?  Og man bare veit med seg selv hva som må til og hva som må gjøres for å rette opp i ting?

Ja altså… Bare en masse rot av skyldfølelse, sorg, skam, anger, sinne, savn, overdrivelse, dumme valg og frykt for avvisning. Hvor jeg rett og slett av en eller annen grunn bare føler meg som en.. Idiot? Og sitter med en følelse av å ikke helt selv vite hva som har skjedd og hvorfor?  Det er nesten som man får lyst til å “klype” seg selv å våkne. For akkurat sånn føles det. 🤔

I tillegg har jeg også følt meg ganske trist i HELE dag!! Rett og slett i en slags sorg og tenker bare shiitt.. Håper det gir seg i morgen “cuz i have shitt to do”. Da passer det utrolig dårlig å være grine-petter opp i det hele fra morgen til kveld, ikke sant vel? 🙈😆 Omg.. Følelsene jeg har tatt inn har vert litt mye og kanskje en smule overveldende? 

Det er egentlig helt umulig å forklare om man ikke er mottakelig for det spirituelle selv. Men alt dette starte samme dag (for litt over 24 timer siden) når jeg satt meg ned for å meditere og ville se om jeg virkelig kunne kjenne på et annet menneskes følelser. Jeg følte ikke at jeg fikk det til der og da men ca 1-2 timer etterpå inntraff ting meg plutselig ganske hardt. Jeg har følt meg veldig forvirret i tillegg har jeg plutselig bare ut av det blå grått ekstremt mye, skjerpet meg litt også grått mye igjen.  Og da er det ikke bare sånn litt gråt jeg snakker om. Men tårene har virkelig trillet som store krokodille tårer ustoppelig fra øyekroken og  nedover skinnene som en elv.

Og det kjennes ut som følelser og gråt bare har bygget seg opp over lengre tid på innsiden. Hvor de endelig nå kan “slippes” fri. Og selv om det gjør vindt er det på en måte god også? Nesten som jeg hører “endelig” når jeg gråter. En type befrielse for å ikke måtte holde det inne lengre. Og på en måte som man nesten ikke har skjønt selv hvor vondt ting egentlig har vert før nå?? At realiteten plutselig inntreffer? Herregud.. Skikkelig intenst.Dette høres jo helt tullerusk ut ikke sant vel? Men jeg bare skjønner med meg selv at “dette er ikke mine følelser” som jeg kjenner på nå. For jeg hører en indre stemme som sier det til meg og etterpå er jeg helt din igjen. Som om ingenting har skjedd, så jeg veit ikke.. Jeg har jo alltid blitt fortalt at jeg er veldig mottakelig for det spirituelle og mange har også anbefalt meg å lære mer om det. Selv har jeg ikke vert så nyskjerrig tidligere før nå det siste halve året. Og de sier jo at med å øve igjennom meditasjon, hypnose og alt det der er en måten man lærer å få kontroll og øver frem det spirituelle i seg. Så jeg tenker det finnes vel en tid for alt…? Og akkurat nå i desse karantene dagene hvor hele verden står i pause inntreffer det mest absurde ting oss mennesker.

Før var jeg alltid bare sykt engstelig og ikke minst paranoid for alle åndene som dukket opp støtt og stadig over alt, noe som gjorde meg redd. Jeg har alltid slitt med å være mørkeredd og hus redd helt siden jeg var liten og kunne se ting. Men jeg tror jeg nå er mer på et sted i livet hvor redselen ikke er like stor lengre, derfor har jeg litt lettere for å tørre “oppsøke” det uforklarlige. Viss det gir mening? lol. Hadde noen visst hvor utrolig mye jeg både har googla, lest og yt om akkurat dette hadde jeg blitt flau. Jeg har nesten blitt helt obsessed og kan bruke timesvis lengre og lengre inn i en  helt annen verden, omg.

Call me crazy bby or what nah…..!

😆🗣👀☠️👻

Jeg syns det er drit spennende selv om jeg fortsatt er drit redd om natta hahahahahahahahahahahah!!!!!!

Nå blei vel ikke dette innlegget så veldig kort likevel, men dere kjenner jo meg? Jeg har som oftest ganske mye på hjertet 💁🏼‍♀️💯

Snakkes

0 kommentarer

Siste innlegg