Man kan ikke stikke under en stol at i 2020 har det vert like mye fokus på kropp som i 2019, om ikke verre. Vi snakker mye om den perfekte selfie, outfit og ikke minst den “perfekte” kropp. Vi blir bombardert med en haug av reklame i mail boksen om slanking. Og på instagram florerer det av smellvakre mennesker med plettfri kropper! 

Selv har jeg igjennom hele livet alltid fått påpekt at jeg er døds flott men at jeg da av og til kunne skaffet meg en kostholds plan eller i det minste trent litt. Og det virker som nordmenn aldri skjønner at vi latina ALLTID kommer til å ha pupper, rompe og lår samme faen hvor lite vekten måtte vise. Ever!

Som tidligere fortalt gikk jeg sykt mye opp i 2019 hvor jeg ikke trivdes over hode med alle kjærlighets kiloene som hadde “ramlet” på iløpe av året. Vi spiste sykt mye, dro på turer og generelt da som nå,  sitter jeg sinnsykt mye i ro siden jobb krever mye stillesittende tid på pc eller telefon..

Det siste halv året har jeg gått ned alle kiloene jeg gikk opp og da uten å gjøre en eneste innsats for det. Og jeg blir bombadert med spørmål på hvordan og hva jeg har gjort eller hva som har skjedd. Noen på peker hvor usunt det er, hvor dårlig forbilde jeg er. Ja gudene må vite hvilke dårlige kroppspresset jeg setter i hodet til mennesker som følger meg på sosiale medier osv.

Noen har også valgt personlig å henge meg ut på sosiale medier for nettopp dette.. Altså vekttap.  Uten over hode å kjenne min historie bak hele situasjonen, fordi jeg har valgt å ikke snakke så mye om enkelte ting som IKKE angår noen andre, det må være lov ok?

Man kan trygt si at livet plutselig blei fullstendig snudd på hodet. Jeg sluttet å spise på flere uker men ikke fordi jeg ikke ville, men fordi mat ikke var noe jeg hadde lyst på.  Jeg brakk meg ofte bare av å putte noe i munnen og matlysten var der rett og slett ikke.

På under en mnd hadde jeg allerede gått ned ca 13 kilo og begynte føle meg passe ok. Jeg begynte å bli litt små sosial igjen men mat var fortsatt min fiende. Etter hvert begynte jeg å spise litt smått igjen, ikke mye og kunne gå en hel uke i mellom før jeg spiste noe lite igjen. En håndfull med potetgull kunne jeg leve på hele dagen og kanskje helt frem til neste uke eller etter noen få dager. Altså.. Forholdet mitt til mat var helt ødelagt men det hadde blitt litt bedre, jeg spiste i allefall. Og gikk ikke uke etter uke uten å spise sånn som i starten.

Men etter jeg hadde begynt å kanskje få et passe greit forhold til mat igjen så fikk jeg på pekt at jeg fortsatt kunne trengt å gått ned litt til. Og akkurat DET fucket til hele spisemønsteret mitt som allerede var ille fra før. Jeg husker jeg tenkte til meg selv “serriøst, aner ikke folk hvor mye jeg allerede har gått ned eller? Jeg spiser jo ingenting men fortsatt får jeg høre ting ang vekten min. Jeg har jo nesten ikke næring i kroppen, hvordan mener de jeg skal gå mere ned da?.” Jeg var helt i sjokk… faktisk. Men jeg skjønte også selv at jeg ikke var perfekt for jeg veier jo ikke like lite som da jeg var 19 liksom, noe som er målet.

Men at noen skulle fortelle meg midt i trynet at jeg var litt “tung” ? Så tung er jeg vel ikke nå??  Dette var for kanskje en mnd siden  og jeg husker jeg gråt til mamma på telefonen. Bare hva faen??! 

I natt begynte jeg å rydde og tok meg en prøve runde  i klesskapet for å sjekke om jeg var tynn nok til å bruke klærne som jeg ikke bar brukt på over ett år, nettopp fordi det hadde blitt for lite.

Jeg prøve noen plagg for ca en mnd siden å da fikk jeg det ikke over rompa, magen eller puppene. Men jeg fikk litt sjokk når jeg nå i dag innser at jeg ikke bare har gått ned vekten som jeg gikk opp i fjor,  men jeg har gått ned sykt mye den siste mnd også. Omg jeg som har følt meg så små lubben hver dag nå.

Jeg kan med handen på hjertet si at den kommentaren som jeg fikk servert for ca en mnd side satt seg ikke bare i hodet men den satt seg faen meg i kjøleskapet også, uten at jeg har tenkt noe særlig over det. Men jeg ser jo det nå. Jeg har fortsatt ikke ett normal  forholdt til mat og det er en av mine verste fiender.

I dag fant jeg en genser og shorts som er Isadora sitt. Hun er bare 7 år men ganske høy og bruker 12-13 år i størrelser. Selv er jeg 29, blir 30 om noen uker. Og  bare at klærne til en 7 åring passer på en voksen kropp sier vel kanskje litt om hvor sinnsykt kommentarer til andre virkelig kan påvirke andre? Spesielt om man allerede sliter med tingene fra før og er sykt bevisst selv.

Jeg bare kjenner at jeg blir så sinnsykt provosert og virkelig må få ut dette en gang for alle så dere virkelig skjønner før dere dømmer. Jeg er så sinnsykt lei av å høre om hvor dårlig forbilde jeg er bare fordi jeg har rast ned i vekt og da på en IKKE sunn måte. Dere kan jo bare se hva det har gjort med meg og jeg er bare et menneske jeg akkurat sånn som alle andre. Jeg følte meg ikke bra nok og det takke være andre som pirker uten å tenke. Tror dere virkelig at jeg unner andre å kjenne på sulten nesten hver en eneste dag uten å klare putte noe i munnen?? Herregud skjerp dere!

For bare litt over en uke siden gikk jeg i en shorts og en genser hvor en kompis av meg sa at jeg ikke måtte gå ned noe mer nå. Og jeg husker jeg snudde meg mot han å sa “ååh syns du virkelig jeg har blitt tynn?”. Jeg var så glad at jeg nesten hadde lyst til å gråte, men det skjønner jo ikke dere som ikke sliter eller har slitt med samme problemet selv.

Og etter så mye selv pining på spisefronten var jo dette det aller beste komplimenter jeg kunne få høre everrr! Og akkurat der og da følte jeg meg bra nok, endelig var det noen som såg meg. Kunne andre se det så måtte det jo bety at alt stevet virkelig begynte å “pay off”.

Men jeg føler meg fortsatt ikke bra nok den dag i dag of er LIVREDD for at noen fortsatt skal si jeg er litt tykk..

Sykt!