Jeg syns det er rart å tenke på at jeg til slutt faktisk trives på den lille plassen som jeg nå bor på. Det hadde jeg aldri trodd for 5 år siden , da jeg flyttet tilbake. Eller i hele mitt liv!
Hjembygda var liksom bare en liten «mellomstopp». En skikkelig søppelplass og jeg hatet menneskene. Alle var så arrogante, «håven», hånete, slemme, og blærete med dårlige verdier! Her har vi nemmelig et bygdefenomen som består av å trykke ned andre mennesker for å fremme oss selv. Det å leve slavisk etter janteloven er «goals». Det har alltid vert vanskelig å skille seg ut i en liten bygd. Tørr du være deg selv, si og stå for hva du mener blir du fort hengt ut å ledd av. Ja, gud forby!
Det å synes godt i folkemengden er fortsatt ganske krevende og slitsomt. Alle skal følge med på deg, stirre på deg og prate om deg. Du legger merke til alle som hvisker så «diskré» om deg, og de som tar en snap. Du kan merke den store «elefanten» i rommet når du entrer deres nærvær. Alle blir stille, holder pusten og mister nesten hodet I det de snur seg etter deg når du passerer «fortet».
Jeg veit vi har valgt det selv men det er fortsatt ganske ubehagelig. Det jeg kanskje hater mest er de stor «happeningene» på dagtid. Man skulle bare visst alle 1000 tanker som går igjennom hodet før man skal tre ut av bilen. «Ikke parker her er du snill, jeg vil ikke at alle skal se sånn på meg når jeg går ut!!» er også bare en av få tilfeller. Ganske ironisk da at jeg faktisk er en influencer, ikke sant…?
well….
Jeg hadde aldri en fremtid her, ingen håp eller gnist. Jeg skulle videre, gjøre noe stort. Jeg følte jeg satte jobben, karrierenen og drømmene min på vent, for hun lille som skulle vokse opp her. Lite visste jeg at Internett og sosiale medier generelt skulle bli så enormt og at jeg skulle finne drømmemannen som ville bo her. Jeg visste heller ikke at sosiale medier skulle styre så uendelig store deler av livet mitt. Heller ei at store og fantastiske ting kunne skje uten å befinne seg i «the big Apple» eller andre byer.
For alle førstegang fant jeg roen og var tilfreds med å akseptere det. Jeg har innsett at ting kan komme til deg, på lik linje som du kan komme til det. Jeg har skjønt hvor utrolig smart det er for både meg og Isadora at «base» min er her. Jeg har følt på alt av hate og forakt som jeg hadde både mot plassen, menneskene og holdningene som jeg ikke liker. Men ei kan kontrollere. Og for aller førstegang har jeg fått kjenne på hvor utrolig heldig og fantastisk jeg har det!
Klem💕