I dag har det vert en hard dag folkens. Ikke bare har jeg stått opp tidlig og er fortsatt syk. Men jeg har vert i så sinnsykt mange telefonsamtaler og møter at jeg nå sitter her med både feber og hodepinepå en og samme tid. Jeg har grått mine modige tårer.
I dag er jeg utrolig frustrert over hvordan ting fungerer og hvilke verden vi lever i. Jeg har fortsatt en sak som ligger hjertet veldig nært ang denne bussjåføren, som jeg tilfeldigvis gikk forbi i dag tidlig når jeg var ute med bikkja. Som fortsatt kjører skolebuss.. Hvordan er dette mulig? Jeg skjønner at dette er en veldig ubehagelig og ikke minst “uheldig” situasjon for andre sjåfører som ikke er skyldig. Som kanskje føler at andre mistenker og spekulerer hvem dette gjelder siden jeg ikke har gått ut med noe navn. Men skal vi som foresette “tie” for å tenke på komforten til andre voksne menn å utslette stemmen vi har over for barna? Man kan jo ikke det!
For øyeblikket føler jeg meg langt i fra hørt selv om jeg har vert i dialog med flere. Jeg føler at samfunnet rundt oss burde tatt dette mer seriøst. Jeg syns også det burde vert mer tilstedeværelse , engasjement, fokus og ikke minst prioritering for å få til en endring.
Jeg føler dette blir tatt som en store beskyldning, rykte og byggde slarv. Hva skal man som foreldre egentlig gjøre for å få en forandring?
🤯