I går hadde jeg og forloveden 2 mnd jubileum. Woohoooh… Tenk på det da dere, er ikke det bare helt vanvittig?  herregud tiden går helt sinnsykt fort. Men samtidig når jeg tenker meg om har det jo kanskje gått litt «treigt» også? Med tanke på alt vi faktisk har rukket å gjøre på en 1 mnd liksom.Den 22 er alltid en veldig  spesiell dag for oss selv om det er sykt kjipt å ikke få feire eller være sammen på selve dagen, siden kjæresten nå er på jobb. Jeg husker å ha sett på kalenderen for noen dager side og var jo egentlig fullt klar over at denne dagen skulle komme i den nærmeste fremtid. men likevel kom det som et slag i ansiktet og ikke minst vanvittig brått på.

Den dagen var alt bare super hektisk. Kjæresten hadde prøvd å ringe meg fra morgenen av og da jeg først presterte å svarte telefonen var kl allerede over 14. Jeg bablet nok sikkert i en evighet for å fortelle no greier som nettopp hadde skjedd. Og når han selv endelig fikk komme til ordet sa han ; «gratulere med forlovelsen da kjæresten min, i dag er det to mnd siden du sa ja til meg». Da dere… ja da følte jeg meg super skyldig, til og med veldig skamfull. Her er jeg mer opptatt med å prate om ting som egentlig ikke er så forbanna viktig, i tillegg styre med alt annen som også kanskje kan vente??

Det går faktisk ann å svare den jævla telefonen når den ringer, ikke sant? jeg kjennte jeg sakk skikkelig i stolen der jeg satt. Følte meg ikke akkuratt så veldig høy i hatten kan jeg si. Men bare 5 min etter ringte det på. Jeg gikk opp av stolen å lukket opp døren og der sto det en kjempe fin rosebukett innpakket med en søt kjærlighet på pinne til isadora i.

 Da blei jeg faktisk sinnsykt «happy» og inn i hodet mitt tenke jeg bare:  Aaaah for mann!!!

💘