Jeg blir ofte trakassert

– ( Dette er ett innlegg jeg skrev for ca 2 uker siden men jeg har rett og slett ikke følt at det har vært rett tid til å poste det på bloggen enda. Jeg har vært svært usikker på hvor godt det ville bli tatt i mot og jeg var veldig i tvil om jeg i det heletatt skulle dele det eller ikke. Ikke er jeg så keen på at bloggen skal bli en “klageblogg “. Hvor alt er negativt, hvor jeg syter for alt og ting bare er kiipt ( selv om det er nettopp en sånn periode jeg nå har hatt om du skjønner?). Jeg er heller ikke ute etter sympati eller at noen skal syns synd i meg. Men dette er ett innlegg som gir de utenforstårlige innblikk i hva jeg egentlig har å stri med på dagligbasis. Ett innlegg som er dønn ærlig og ett innlegg som jeg håper kan gi folk en større forståelse. Forståelse på hvem jeg er. En forståelse på hvorfår jeg er som jeg er og hvorfår jeg gjør som jeg gjør osv… Jeg skriver dette fordi det er noe som er vikti for nettopp meg og ingen andre. Fordi dette er ting som plager meg og som gjør at jeg føler alle tingene som jeg gjør inni. Det er også mange av desse situasjonene som gir meg den akkuratt den angsten som jeg stadig må kjemper i mot. Det er dette som gir meg behov til å yttre meninger og tanker hundre ganger høyere. Det er dette som motiverer meg til å være en offentlig person med en stor stemme. Det er pga sånne mennesker som dette som gjør meg til den ærlige-rett-på personen som aldri gir seg samma faaen og som tørr å stå opp for meg slev og andre. Og det er nettopp dette som gjør at jeg er skeptisk til mennesker noe som da tilsvarer at jeg trekker meg unna folk sånn generellt.)

Jeg ligger her i sengen nå å klare virkelig ikke sove. Alle tanker svirrer og hodet holder meg våken. Jeg opplevnde noe i helgen som jeg ofte må “godta” og “finne meg i ” i følge andre fordi det “bare er sånn det er”. Ting som egentig ikke noen skal finne seg i uavhengig hvor mye mer “annerledes” man måtte være. Uavhengig om man er en offentlig person eller ikke. Og uavhengig på hvordan man velger å kle seg og se ut. Mange tror og mener at ting ikke er så ille som jeg mener. Ofte får jeg høre “ikke bry deg”, at jeg må “heve meg over det”. At jeg må vær “the bigger person”, noe jeg ofte er og prøver å være. Noen ganger er det lettere enn andre og andre ganger nærmest umulig! Hvorfor er det alltid jeg som må finne meg i ting? Hvorfår er det alltid jeg som ikke skal bry seg?? Hvorfår er det alltid jeg som må stå å ta i mot dritten fra andre? Hvorfår er det alltid meg i det heletatt?? Folk tåler jo faaen meg ikke engang at jeg puster inn samme luft som de. De tåler faaen meg ikke engang å se på meg eller vite at jeg eksisterer uten at de på død og liv skal lage helvette på jord.. Det er liksom ett eller annet med meg som tydligvis provoserer andre på en måte jeg selv ikke skjønner. Når jeg er ute blandt folk legger jeg ALDRI opp til bråk. Men uansett hvor snilll og rolig jeg er. Uansett hvor ofte jeg snur ryggen til situasjoner og uansett hvor ofte jeg ber personer pent om å gå så finner alltid bråkmakere meg.. UANSETT!!! Det slår faaen meg ALDRI feil !! Og dette er bare helt forjævlig slitsomt!!! Jeg trenger ikke åpne kjæften engang før folk skal pisse meg i trynet. Fortelle meg hvor stygg jeg er. Fortelle meg hvor feit jeg er. Fortelle meg at jeg er en jævla neger. Rakke ned på meg pga piercingene som jeg har i kinnet. Fortelle meg hvor stygg jeg er. Fortelle meg hvor lite vært jeg er. Hvor dum jeg er og hvor jævlig jeg fortjener å ha det.  De forteller meg også hvordan jeg skal leve livet mitt og ikke. Folkene skikanerer meg på det groveste. De skal alltid fortelle meg hvor jævlig dum jeg er uten at de engang kjenner meg, bare fordi de tror de kjenner meg bare av å se på meg.. De snakker om Paradise Hotel sesongen som jeg deltok i 2012 som skjeddde for 4 snart 5 fucking år siden. De snakker om det som om de ikke har klart å kommet videre i livet sitt og henger  hunder år igjen. De snakke rom dte som om de ikke har noe annet nytt i livet sitt som har skjedd på alle de årene. De rakker så jævlig ned på meg og i tilegg filmer de hendelsen. Dytter meg. De ler. De provoserer meg noe helt JÆVLIG og behandler meg som dritt rett og slett!! Skal jeg være helt ærlig så er det faktisk ikke så lett å “ikke bry seg” lengre når man bli trakkasert hver jæævla gang!!!! Folk vet tydligvis jævlig mye om meg mens jeg ikke vet hvem trynet på vedkommene engang er!! Hvorfår ?? Nettopp fordi personene som tror de er kule er personer som ikke betyr noen ting for meg. Jeg kjenen rikke til dem og vet i utgangspunktet ikke til deres eksistanse i denne verdenen. Aldri sett de før og ikke bryr jeg meg om de heller eller lurer på hvem de er. Trakassering og mobiing er ikke greit på noen som helst måte!! Hva faaen er det som feiler folk?? Jeg er 26 FUCKINGS år og må fortsatt finne meg i dritt!. Hvor gammel må jeg være for å bli behandlet med litt respekt???  Hvor er moralen deres?? Hvor er foreldrene?? Hvor er hodet, logikken, respekt for andre med mennesker og sosiale antennene deres?? Men ikke nok med det.. Når sånne ting som dette skjer så er det alltid hundre personer som flokker sge rundt som en hjernedød gjeng med sauder. Alle følger strømmen og ingen tør å bryte inn!! Alle står å ser på UTEN Å GJØR EN JÆVLA DRITT og UTEN å gripe inn!!!!! WWWTTTTFFFFFF?!??!!??!?!?!?!?!???!?!??!?!?!?!?!?! Folk bare står å ser på, lytter og oppserverer så de har rykter og sladdre som de kan servere på sølvfat videre på bonde-bygda dagen etter (Y) (Y) Gooof F*** job!! Jeg håper dere er jævlig fornøyd med dere selv for dere er faaen meg ikke noe bedre enn de som står å kaster dritten selv !!!!!

Dere skjønner som jeg tidligere har skrevet her på bloggen så tenkte jeg å starte i “vanlig” eller “skikkelig” jobb igjen (som de fleste liker å å kalle det). Det siste året har jeg ikke reist eller pendlet til byer for å jobbe freelance osv. Noe som tilsvarer at man må ha jobb på si for å kunne overleve i bygde helvette. Dette mye fordi Isadora er større. Jeg ønsker ikke å være den moren som “aldri var hjemme”. Og jeg ønsker heller ikke å på legge foreldrene mine så mye med barnevakt i lange perioder osv.  Jeg ville ha en “vanlig” jobb nettopp for å komme meg ut litt. For å se litt mennesker og ikke bare være hjemme. Drive med mitt og bli deprimert av ensomheten siden jeg er en veldig sosial person og egentlig elsker mennesker… Vel.. de som er verdt å elske da. På mandag som var fikk jeg meg en “vanlig” jobb men jobben var liksom ikke noe av hva jeg tidligere har hatt. Det var ikke innen sminke, mote, tv, freelance osv, som jeg alltid har drevet med og har utdanning i. Igjen noe som mange mener ikke er “ordentlig” utdanning bare fordi det ikke er “vanlig”. Men jeg mener FUCK vanlig da!! Hva faaen vet du om vanlig???!! Om ting er vanlig for deg så betyr det faaen meg ikke at det er vanlig for meg og omvendt!! Altså.. Med andre ord da: Det var ingen “status” jobb.

Jeg startet i en matvarekjede, en helt vanlig butikk her på bondelandet. Her må man liksom bare ta det man kan få. Vi er KUN 5000 innbyggere isch så det sier seg selv at her ikke finnes jobb til alle!! Anyways… Jeg gikk på jobb hver dag. Jeg sto først opp og ordnet meg selv,  der etter vekket jeg Isadora for å så gå med henne til bhg og videre på jobb. Jeg sto ordentlig på den uken og følte meg bedre enn hva jeg har gjort på lenge. Jeg følte me fri. Jeg følte jeg ble mer meg selv igjen. I en matvarebutikk er det ikke akkuratt vanlig å hjelpe kundene med å pakke varene for å så hjelpe de med å bære det ut i bilene deres igjen. Men jeg er en person som virkelig bryr meg om andre. Jeg fikk virkelig vondt av de gamle som strevde sånn med varene sine. Jeg tilbydde meg ofte når jeg hadde anledning til å behjelpe med varene. Ikke fordi jeg følte jeg måtte men fordi jeg ville. Jeg mener.. Hvorfår skal vi ikke kunne hjelpe andre om vi har tid?? Skal vi heller bruke tiden vi har til å KUN bry oss om oss selv????! Vel.. Ganske egoistisk spørr du meg. Kanskje det er sånn DU er men sånn er IKKE jeg . Og dte er hverken hva jeg står for. Det er heller ikke sånn jeg er oppdratt !!

Det jeg vil frem til er at etter 1 uke i jobb hvor jeg faktisk møtte folk så følte jeg meg bra. Jeg følte meg værdsatt, satt pris på og likt. Jeg følte at angsten ble bedre, fykten, stresset forsvant me rog merog jeg klarte bedre å slappe av. Jeg følte at jeg virkelig var på rett vei og jeg trivdes veldig godt…Fktisk… Enn så lenge.. Plutselig kom helgen og hele helvette skjedde på nytt igjen. Jeg ble gjentatte ganger trakassert og en av grunnene var også nettopp fordi jeg jobbet i matvarebutikk??? Har jeg faaen meg ikke “vanlig” jobb så får jeg piss for det. og om jeg skaffer meg “vanlig” jobb så er jo faane meg ikke det heller bra nok!!!!! Hvem faen er du da?? kongen???!… Dronningen???! Yeeeah.. Du drømemr ass!!!  I starten når jeg fikk tilbud om å jobbe der var jeg veldig usikker. Noe jeg både sa til sjef og foreldrene mine, nettopp fordi jeg fryktet for å bli rakket ned på fordi det ikke var  en så kallet “status” jobb som jeg tidligere har hatt. Jeg gråt hele den helgen, til og med søndagsmorgen når jeg sto opp igjen. Jeg var ikke lei meg  pga det folk sa men fordi presset ble for stort. Det jeg fryktet mest var akkuratt det som skjedde.. Jeg ble trakassert fordi jeg hadde fått meg en jobb… Men ikke “riktig” jobb i forhold med hva jeg tidligere har jobbet med. Angsten, stresset, panikken ALT!!!! En fuckings uke i “vanlig” jobb skulle jeg klare før noen på død og liv (igjen) skulle bryte ned det jeg hadde bygget opp på egenhand. Selvfølelse, at jeg følte meg verdsatt, glede, lettelse, selvtelitt, frihet, fri for angst og stress osv.. Noe jeg også var klar for å fortsette bygge på.

Mandagen kom og jeg sto på badet. Tårene presset på og jeg strevde skikkelig med å holde følelsene tilbake…  Som tidligere nevnt er jeg virkelig ikke den som gråter og jeg hater vise følelser oven for andre med mennesker.  Jeg klarte ikke si ett eneste ord engang til mamma før jeg brøt totalt sammen!!!!!!!!! Det eneste hun trengte og gjøre var å se på meg å si hei. Jeg var skuffet, lei meg og fortvilet. Hjertet dunket i 110 og jeg skalv!! Angst… Nettopp pga trakasseringen som jeg ofte nå og tidligere har blitt uansett for.  Akkuratt nå er jeg en plass i livet hvor jeg ikke tåler en dritt og derfor heller ikke har sjangs til å prelle det av meg. Jeg er for tiden velig  “svakt” så da tok hele situasjonen en tottal helomvending. Nettopp sånne situajsoner som dette skremmer meg tilbake til ensomheten hvor jeg ikke vil omgås andre. Og vet der hva??  Jeg jobber ikke lengre i den butikken………. 1 Fuckings uke!!!!!!! Og 1 episode var nok til at jeg måtte hive inn hondkledet!! Det siste året har virkelig verdt tøft på så ufattelig mange måter og det er ingen av dere som virkelig skjønner hva jeg har gått igjennom. Eller overhode vet hva jeg snakker om. For snart ett år siden, i november fikk jeg som tidligere nevnt her på bloggen oppleve ett stort svik og ikke minst sjokk som har brytt meg mentalsk ned. Jeg tenker fortsatt på situasjonen den dag i dag. Det går elelr ikke en dag, en uke elelr en time forbi hvor den hendelsen ikke går på reapite i hodet og den spiser meg sakte men sikker innvendig. Akkuratt denne episoden fikk meg til å “utvikle” angst noe jeg aldri har slitt med tidligere og noe jeg aldri i min villeste fantasi kunne se for meg at jeg kom til å slite med. Jeg er bare ett menenske jeg også. Ett menenske av kjøtt og blod sånn som  akkuratt du! I tilegg hadde jeg bodd i Oslo fks hadde jeg hatt fulltids jobb for produsenter, fotografer, tv selskaper, artister, natt cluber osv. De ringer meg ofte men det jeg har gjort er å sette datteren min først forran meg selv, mine drømmer og mine behov. Og det rare med det hele er at med engang jeg kommer utenfor rekkevidder på bondelandet generellt så opplever jeg aldri sånne ting som nettopp dette. Folk her på bondelandet tror jeg bare er en dritt og setter selv en “lav” status på meg fordi de selv har lyst til det. Her skal man ikek kunne være glad på andres vegne men helelr rakke ned på de som faktisk har oppnådd noe. Innerst inne skulle de bare visst hvilken verdi, status og hvor godt likt jeg er i storbyene og andre plasser , der hvor jeg virkelig har nettverksapperatet mtt. På bondelandet hvor det eksisterer så lite folk rierer  jo faaen meg den jævla janteloven noe helt jæævlig!! Men ikke er jeg en person som gir utrykk for at jeg er så mye bedre enn alle andre heller. Ikke liker jeg å skryte og ikke liker jeg å vise hva jeg har og eier.  Bortsett fra meg selv, Isadora og bikkja! Jeg skjønner virkelig ikke hvorfår folk absolutt på død og liv skal behandle meg som om jeg ikke skal tro at jeg er noe. Noe jeg ikke tror, men det er de som snakker som tror det slev.  Men da tenker jeg.. Jeg skal ikke tro at jeg er noe (noe jeg ikke gjør) men du/dere som velger å trakassere meg… Hva faaen tror dere at dere selver da som knan hold epå sånn som dere gjør?? Skjønner du… Oh my, er du serr liksom!!!? !!

– Mobbing og trakassering er IKKE greit!! Hva får deg til å tro at det er så jævlig kult da?? Vet du at nettopp pga sånne som dere/deg er årsaken til at flere personer tar sitt eget liv iløpe av ett år?? Det er bare så JÆVLIG flaks for dere at jeg er vandt til å måtte tåle dette!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Ikke blir jeg bare trakkasert ute på byen men jeg blir også trakkasert bare de 5 minuttene på vei til bhg med datteren min!!!!!! Syns dere virkelig at dette er greit?? Å brølle ut igjennom vindu fra klasserommet stygge ting så datteren min hører på???? Ikke bare roper dere ut igjennom deres vindu men når jeg runder hjørnet på skolen hvor bhg ligger bak. Dere er så desperate at dere må løper  faaen meg tvers igjennom lokalet for å så rope på baksiden av skolen så hele bhg hører på også????? Oi… Wooow… Takk skal dere faane meg ha!!! Det birdrar virkelig til at jeg får en sykt god start på dagen min og en sykt god selvfølelse også! Og igjenn.. Noen ganger har det også vært så ille at jeg har hatt angst for å bare gå forbi den jævla skolen så jeg har fått andre til å levere og hente Isadora i bhg så jeg slipper å måtte gå forbi de jævla vinduene deres igjen!! Noe jeg må gjør hver fuckings dag fra Mandag til Fredag og 2 ganger daglig!!!!!!!!!!!!!!!!!!! JÆVLIG GØY!!!!! #not!! Ikke så veldig gøy for meg når Isadora blir større og virkelig skjønner all dne dritten som komemr ut av kjæften deres! Når hun skjønner at folk er ekkel med mamman hennes baaaaaare fordi hun går forbi den jæævla skolen der!!! Jeg har da faane meg aldri gjort noe for å fortjene dette?? Ikke vet jeg hvem som går på den jævla skolen der heller! Skjønner dere eller????! Tidligere har jeg også måttet ringe rektor pga dette. Jeg mener.. Er dte VIRKELIG nødvendig?? Er det virkelig en så fucked up verden vi lever i?? Mener dere at dette er no jeg må “akseptere”?? NEI!! Jeg akter ikke å akseptere det heller!

Nå etter det som skjedde i helgen så er det nesten som om jeg vurderer å anmelde alle som trakasserer meg fra nå av og fremover. Hallooo skjønner dere virkelig hvor alvårlig dette er?? At faaen meg en alenemamma må anmelde personer for å få fred ??  WTF!!! Dette er jo bare helt sinnsykt!! Jeg mener.. Wooow.. Jøss.. Jeg er helst målløs !!? #absurrd ;O Siden jeg nå omtaler menneskene som “dere” så tror dere sikkert at det er samme personene som holder på som dette om og om igjen, noe det ikke er. Det dukker alltid opp noen drittinger som jeg aldri har sett før eller som jeg selv ikke har kjennskap til. Ungdummer som, tennåringer og voksne til gamle.

Dette er sikkert bare 1/ % av 100 tilfeller som jeg går i gjennom på dagligbasis og dere mener sikkert fortsatt at dette ikke er ille. Men en ting skal jeg faaen meg si dere. Jeg skulle virkelig ønske at dere var i mine sko. Jeg skulle virkelig ønske at dere kunne vært meg for en dag eller en hel helg. Og jeg skulle virkelig ønske at jeg gikk med sjult kamera på hele jævla tiden så jeg kunne vist dere virkelig all dritten jeg må gå igjennom hele fuckings tiden!!!!!!!!!! !!!!!!!! !!!!!!! IKKE GREIT!!!!!!

Vel… Noe godt kom det jo ut av dette og det er at jeg IKKE akter å dra ut på denne dumme plassen på nattestid eller i helgene lengre. Nå skal jeg bare fokusere på meg selv fremover. Gjøre hva som er best for meg. Så det jævla dramaet her og skikaneringen kan de faane meg bare få ha for seg selv ass, jeg er overhode ikke interissert. Jeg er bedre enn dette og ikke minst så fortjener jeg bedre!!!!!!! (Y) (Y) #amen

– Bye cuntz, bye.. (Y)!
 

1 kommentar
    1. Heisann Alexandra 🙂 Jeg kjenner ikke deg, men er ifra samme område men bor i storby for tiden (men trivdes svært godt på bygda). Tøft av deg å skrive et slikt innlegg, men jeg undrer bare på hvorfor du blir boende? Selv om man får barn, må man ikke flytte tilbake til hjembygden – iallefall om du ikke trives (som jeg har inntrykk av). DU er den eneste som kan gjøre endringer i livet ditt og det er ikke vanskelig å flytte – rent praktisk.
      En annen ting er hvor mye du nevner ordet “status”. Hvorfor er dette viktig? Dette er et ord som jeg opplever som utdatert og gammeldags. Hvorfor lar du deg måle av hvilken “status” andre “gir” deg? Det spiller jo ingen rolle hva andre synes om deg, så lenge du vet sannheten og har god selvtillit.
      Ellers vil man møte på både dritt og gode ting i livet, og husk på: Gjør mot andre, det du vil andre skal gjøre mot deg. Gylden regel som aldri feiler.
      Håper du har det bra.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg