Hvor skal jeg begynne…. Egentlig så føler jeg meg ganske tom akkuratt nå, har liksom mista skikkelig glede, piffen og gnisten på alt. I går fikk jeg en beskjed som jeg ikke kan slutte å tenke på. Det tok meg lang tid å få noe søvn i natt. Hode jobbet på max for å skjønne situasjonen. En beskjed som bare snudde alle følelsane mine opp ned å jeg gikk rett i kjelleren. Den værste beskjeden en mor noengang kan få!! Dette knuste meg totalt innvendig og ut. Hva er et du vil? Hva prøver du på? Hva er poenget? Jeg vil aller helst at du bare skal gå!! Livet kaster de mest utenkelige ting i mot enn og det virker som det aldri tar slutt. Endelig når jeg kommer meg litt opp og fram så blir jeg kasta hele veien tilbake og enda lengre igjen! Jeg tror virkelig ikke at folk skjønner alt jeg egentlig må stri med. Alt som skjer, alt det dårlige jeg må oppleve og alt det urettferdige som rammers…. De har bare lett for å dømme!! Jeg er ikke her for å klage eller syte men akkuratt nå så klarer jeg faktisk ikke mer. Ikke som i at jeg skal ta livet av meg selv, ikke klarer å ta vare på datteren min. Men som i at jeg ikke klarer mer negativitet, drittkasting og alt annet som måtte høre til. Jeg vil ikke høre noe mer om det! Alt livet kaster i mot meg akkurat nå klarer jeg ikke å ta imot. Jeg har ingen grunnmur igjen til å bygge videre på! I helgen var det utrolig mye som skjedde som dere sikkert har fått med dere tidligere på blogge. Dette har ingenting med det som skjedde i helgen å gjøre. Jeg har heller ikke fortalt dere alt som skjedde i helgen heller, men det er mer enn hva dere aner. Akkuratt nå kjenner jeg at jeg tåler ingenting, det er ikke så veldig mye som skal til for å sparke meg når jeg allerede ligger nede. I dag har jeg ikke lyst til noe. Jeg hadde ikke lyst til å stå opp. Jeg er kvalm og svimmel bare med tanken på alt. Jeg har faktisk bare mest lyst til å gråte!! Sitte for meg selv og ikke ta del i omverdenen rundt meg!! 10-tuen tanker streifer hodet og jeg klarer ikke holde folkus. Jeg skjønner ikke hva som er poenget, hvorfor er folk så slemme?? Kan jeg ikke bare få være i fred!!!! Til syvende og sist veit jeg at den “glade” masken alltid må tilbake på plass. Jeg tar på meg ett falskt smil, birdrar med ett “falskt” humør, later som ingenting og vandrer ut igjen i det offentlige igjen. Ikke fordi jeg vil, men fordi man rett og slett bare må… Hva det gjelder konkret er noe jeg ikke ønsker å dele akkuratt nå og mer i detalj er heller ikke aktuellt. Dette er faktisk ganske privat, ingen kan tvinge meg og hadde dette vært deg så tror jeg neppe du hadde delt detaljer selv. Jeg håper dette kan respekteres, takk! <3
