Jeg er ikke i stand til å ha barn

( Dette må vær det mest personlige og ærlige innlegget jeg noengang har delt med dere offentlig, Her er en liten heads up til dere som mente jeg ikke var istand til å ha barn) Dette er ett blogginlegg som jeg skulle legge ut på torsdag men pga tekniske problemer har jeg ikke fått postet noe siden onsdag. 

Hey hey hey u over there 😉 Skjer??! Jeg kom akk inn døra, ferdig på kurs (Y). Utslitt som faaen men veldig, velig gøy og lærerikt!! Bra tiltak av de som arrangerte kurset. !! (Y) Det jeg lærte er veldig mye av ting jeg visste fra før. At oppdraglsen jeg gjør faktisk er den måten som blir anbefalt å opptre som foreldre. Jeg har jo hatt en anelse på det hele veien etter som jeg alltid har fått mye god tilbakemelding ( om jeg kan si det uten å virke helt høy på pæra! :P) Men ja… Jeg har egentlig fått skryt hele veien, alle foreldre synst jo det er fint å få bekreftelse 🙂  For meg er dette ekstra godt og det varmer hjertet mitt!!  Jeg er jo alene mamma og har/ er heletiden den personen som folk ALLTID skal snakke, synst og mene så utrolig mye om heletiden. Selv om du mener at du “kjenne” meg eller ikke. Når jeg blei gravid var det mange som himmlet med øynene, ledde seg ihjæl og var sjokkert over “nyheten”. 

 

Jeg husket jeg synst det var helt forjævlig å gå ut blandt folk. Jeg gjorde ALT for å sjule magen og den store hemmeligheten som befannt seg inni den. Jeg prøvde oppføre meg mest normal som over hode mulig for en gravid kvinne. Jeg malte ett bilde som egentlig var så langt fra eksistanse som over hode på den tiden. Jeg synst det var ekkelt å være gravid på bondelandet. Hvorfår?? Fordi jeg har vokst opp her. Jeg veit hvordan folk er og hva de tenker, synst og mener. Alle kjenenr alle. Jeg veit hvor jævlig menneskene er på rykte-spredning og praten. Hvor fin de liksom skal opptre i trynet ditt men hvor motbydlige og forkastlig de egentlig er bak ryggen din. Hvor falsk og nyskjerrige de er, ja jeg rett og slett hatet det! Jeg var i 5-6 mnd før jeg “turte” fortelle om nyheten. Mye også fordi magen først da begynnte å vise ordentlig. Jeg var jo ganske “liten” og nett som gravid. Jeg hadde midje og fin figur. Såg du meg bak fra kunne du ikke se at jeg var gravid engang. Jeg husker veldig godt da jeg la ut det første bilde på FB hvor jeg fortalte om min store hemmelighet. Alle kommentarene jeg fikk fra personer som mente det var kødd og oppspinn. At jeg hadde photoshoppet bildet. Folk jeg trodde var venner tagget andre gutter sammtidig som de kommenterete at guttene de tagget var far til barnet… osv.. Som om ikke ting da var tøfft nok fra før?  Som om jeg ikke hadde nok med meg selv og min daværende kjærest? Som om jeg ikke hadde nok å stri med uten at alle andre måtte komme med idiotiske påstander og hjærnedøde påfunn??! Som om ikke alle desse tingene gjorde svangerskapet mitt tusen ganger vanskligere enn hva det allerede var? På ett tidspungt sluttet jeg å spise i tilegg hadde jeg ett veldig vanskelig svangerskap. Jeg gikk alt for lenge med bekken og nyrebetenndelse, slev om jeg ofte tok tester så fannt de ingenting. Dette innebærte at jeg hadde konstant smærter og til ett viss tidspunkt gikk det så gale at både jeg og Isadora kunne ha dødd. Jeg var så deprimert og gikk langt nede i kjellern pga alle ting som fåregikk i akkuratt denne perioden. Alle problemene som dukket opp med meg og exsen. Alle blikkene jeg fikk på bondelandet når jeg turte sette foten utenfor dørstokken. Jeg var EKSTREMT redd for hva alle andre synst og mente om meg. Noe  jeg vanligvis gir en blanke F i. Men aller mest var jeg redd for at folk skulle se på magen og tenke stygge tanker. Ikke fordi det var meg de rammet men fordi det rammet ett lite, uskyldig barn som vokste inni magen. Jeg holdte meg MYE hjemme nettopp fordi jeg ikke ville ha magen på “utstilling”. Jeg ville ikke at magen skulle få stygge blikk, at folk skulle stirre og glo med negative tanker og nyskjærrighet. jeg ville rett og slett ikke at folk skulle få flere grunner til å snu seg etter meg, det er nok sånn som de allerede er.  Jeg trivdes rett og slett ikke, jeg ville være alene. Jeg husker når mamma og pappa dro til syden i 2 uker. Jeg hadde gode søskenbarn på besøk, de skulle overnatte her i noen dager. Etter 72 timer sa det stopp og jeg måtte be familien om å dra. Jeg er en person som ikke snakker så mye om private ting og er heller ikke den som liker å gråte med publikum. Jeg er flink til å holde munn, fortrenge situasjoner og bare ta på ett smil med en smittsom latter. Men etter 6 mnd i strid med mine egne følelser klarte jeg ikke å holde masken lengre. Jeg ville være alene og ikke møte noen. Hver eneste sekund av den tiden jeg var våken var det kun gråt som kom ut av munnen. Tårene trillet ustoppelig fra begge øynene, nedover kinnet og videre på halsen. Alle tankene mine gikk konstant i replay. Jeg druknet i min egen sorg. Jeg klarte ikke fungere, jeg klare ikke smile eller le. Jeg hadde det skikkelig vanskelig og måtte konstant male alt rosen rødt for alle andre rundt meg. Jeg hadde en maske jeg ikke lengre klarete å ha på.

 

Folk spørr meg stadig nå som da, de er stadig nysjkerrig på om jeg har noe kontakt med barnefar? Om han er inne i bildet?  Om han ikke bryr seg? Om vi har kontakt? Snakker jeg med familien hans?  Når sist hadde vi en ordentlig samtale? Om det er jeg som er kjærring å ikke tillater han å få møte datteren vår. Hva er grunnen og hvorfår blei det sånn som dette?? Det jeg synst folk skal ha klinkendes klar for seg er at finnest noe som heter PRIVATLIV og RESPEKT. Dette er en privat sak som ikke angår noen andre enn meg og han. En privatsak som jeg selv velger om jeg vil dele eller iikke. Hvorfår er dette så jævlig  interessant for deg?? Hvorfår må dette i det heletatt være ett spørsmål? Ett sammtalemne???  Hadde jeg hatt interesse av å fortelle alt og alle, ja faktisk heel verden. Hadde jeg hat store ønsker om å prate om det da hadde jeg gjort det, og da for lenge siden. I tilegg er det mange ting som spiller sin faktorer for åssen jeg og Isadora har det nå om dagen. Faktorer som har bidratt til utfallet og de valgene som har blitt tatta. Som har gjort at ting har blitt som de har blitt. Dette synst jeg ingen andre har noen ting med. Jeg er heller IKKE interissert i og føre en falsk dialog bare for å gi folk info om ting de ikkje har en dritt  med og gjør.. Til de idiotene som prøver å snakke med meg om dette. Til de som graver og spørr hos meg, venner eller familie. Til de som tror de har så mye peiling på hva som er best for meg og datteren min. Og til de som ikke klarer passe sine egne saker.. FUCK  THE HELL OFF !!!! Jeg og Isadora har det helt fantastisk sammen. Ikke bare har vi mor og datter forhold men Isadora forteller meg hver eneste dag at vi er bestevenner og jeg sier det samme tilbak!! <3 For meg er hun nr1 prio uansett omstendigheter og situasjoner. Ingen kan ta i fra oss det vi har og jeg angrer ikke ett eneste sekund på at jeg fikk henne. Hun er en smart og strålendes jente som ligger langt forran de andre på samme alderstrinn. Jeg tror ikke det er mange 2 åringer som klarer å telle til 20 på norsk og 10 på engelsk osv. I tilegg er hun frisk og rask bare 1 gang på snart 3 år har hun vært syk. Hun og Casanova er mine 2 stoltheter! Det er aldri noe tull med henne og hun er super lett å like. Hun er oppmerksom, omtenksom og tenker alltid på alle andre rundt seg! Det går ikke en dag hvor vi ikke tøyser og har det morro. Vi forteller opp til flere ganger hvor glad vi er i hverandre på daglig basis, klemmer, koser og kysser mye. For Isadora kan jeg gjøre alt. Jeg driter i om det innebærer å stå midtt i sendtrum på bondelandet, skrike for full hals på barnessanger og danse. Om det gjør datteren min glad.. well than bring it one. Så til dere som mener at mine valg ikke er de rette. Til du som som alltid prøver og overtale meg til å tro elelr si at du har rett og jeg tar feil. Til deg som hadde tvil til meg når jeg skulle bli mor…. Jeg har faktisk mange  spørsmål til deg og dette er ettt av de:  Hvordan i helvette kan du vite hva som er best for alle andre enn deg selv? Om ting er “riktig” for noen betyr ikke det at dette er fasit for alle.. At jeg skal stå å forsvare de valgene som har blitt tatt, i tilegg stå å forklare hvorfår og nærmest måtte overtale deg til å fortå meg det gidder jeg neimen meg IKKE å bruke tiden min på. Bare ta det til deg, du er til å spy av… Bokstavligtalt!!! Hve faaen tror du at du er?? Jesus?? Du er så tykk inni det lille hodet ditt og trenger en smell midtt i trynet sammtidig så du blir shytta til til helvette og aldri får komme tilabke igjen!! JEG HAR VÆRT DER OG JEG SKAL FAAEN MEG aldri tilbake dit!!!!!!!!!! 

 

Så fortell meg hvis jeg ikke er en god mor eller var i stand til å ha barn… Hvorfår er da datteren min så flink og god som hun er? hvorfår får vi da bare skryt fra alle vi møter og kjenner…..???! Det dere også må forstå er at væremåten til barna har mye og si på foreldrene. So JUST sit the fuck donw and  CHILL DAH FUCK OUT!!! (Y)  OK?!??! It’s non of your buzz!!!! #amen




 

0 kommentarer

Siste innlegg